Hva lærer vi av historien?
(etter inspirasjon fra boka 'Tyranni' av Hanne N. Herland)

Blir historiens dom at vi ikke har lært noe av historien?
Men noen av de verste hendelsene i vår verdensdel, nå vi vel ha lært noe av?
Kanskje, f.eks. om rasisme, men det virker som det hjelper godt, om det faller sammen med flertallsoppfatninger i tidens rådende ideologi -unntak for rasisme mot jøder.

Noe som synes å ha unngått oppmerksomhet, er at nazi-partiet i Tyskland opprinnelig var (nasjonal-)sosialistisk. Det var ikke uten ideologisk bakgrunn Tyskland gjorde en vennskapsavtale med Sovjet, under Stalin. At Hitler senere fant det formålstjenlig å bryte denne avtalen, var nok mye av taktiske grunner (Hitlers memoarer), rasisme og ønske om verdensherredømme m.m.

Det som kjennetegnet mentaliteten i Nazi-Tyskland, var en grunnleggende frykt-kultur, der redselen for å uttrykke motstand mot makta, var det som holdt innbyggerne i tømme. Senere undersøkelser har vist at mange krigsforbrytelser ble gjort, ikke fordi personene var spesielt onde, men fordi de lydig bøyde seg under makten til de rådende nasjonalsosialistene.

Til forskjell fra kommunismen, da stalinismen, som vektla klassekampen og at staten skulle eie produksjonsmidlene, vektla de rasistisk undertrykkelse av 'mindreverdige' raser og folkegrupper, som jøder, sigøynere og folk med downs, åndssvake etc. Felles for dem, var at individet måtte bøye seg under staten, og at opposisjon i forhold til den, fort kunne straffes med døden.

I fremtidsromanen 1984, blir hovedpersonen, Josef K, utsatt for en stadig hardere isolering, undertrykkelse og diskriminering. Storebror ønsket å kue hans vilje i den grad, at den til slutt ikke evnet å si mot staten. Boken ender med at¨helten' fullstendig nedbrutt, gråter av lykke, når han ser Storebror på skjermen. Om de så hevder at 2+2=5, nikket han samtykkende.

Elitens hensikt i et slik statstyrt meningsmonopol, er å sikre seg kontrollen over all sosial utvikling, med et altomfattene ønske om at verden skal utvikle seg til et enhetlig system, der religioner og tradisjonell gudstro ikke eksisterer lenger. Selv om individene i navnet kan oppfattes like, blir fort noen 'likere enn andre'.

Ateistiske kulturmarxister dominerer (fortsatt) universitetene våre, og ønsker å rive opp vestlig kultur, så de kan sette sammen en ny, med sterk sentralisert kontroll. Etiske normer som tidligere ble satt høyt, må dekonstrueres, føres sammen i en grå suppe, der det meste oppfattes som like gyldig. Så blir man også snart likegyldig overfor hva som er sant og rett. Dette har vært en klar tendens i alle kulturer i forfall, fra Romerriket av.

Nå lurer kanskje noen på om jeg skildrer fremmede diktaturer, men mon vi ikke også ser noen tendenser her hjemme:
Når en kommer dithen at barn kan angi sine foreldre, for derved å bli fjernet fra dem, og 'hjelpe'-trengende kan angi pastorer og andre menighetsledere, i begge tilfeller fordi de har en annen virkelighetsoppfatning og livssyn enn dem; Er man ikke da på vei mot 'Sovjet-lover', også her hjemme?

Selv om mange innser at det ikke er rett, tier man om de over titusen fostre som årlig må late livet, og later som det er del av 'kjønnskampen'. Hvilken kjønnskamp? -er det snart på sin plass å spørre om. Kjønn er jo i lovverket nå å betrakte som en sosial konvensjon, og subjektiv oppfatning. Kvoteringsregler kan i prinsippet oppfylles ved å skifte juridisk kjønn. Bare det strider mot kristne verdier, virker det gagnbart.

Det vi kan lære av historien er at dersom staten blir for sentralisert og sterk, svekker denne styreformen borgernes evne til personlig ansvar. I systemer der staten krever ensretting og konsensus-lydighet i folket, vil frykten for autoritetene overskygge den enkeltes rettferdighetssans.
Hvis trusselen om repressalier blir overhengende og sterk, viser erfaring at frykt for samfunnets reaksjoner, skaper en tilstand der individene blir likegyldige og apatiske i møte med urett og ondskap. Om man 'ikke gjør annet enn følge rådendes samfunnssyn, kan man vel ikke gjøre noe galt'?

Det hører med til historien, at i Nürenberg-dommen ble nazistene dømt, nettopp fordi de burde skjønt at det de utførte var galt, og stred mot en høyere rett. Husker vi den lærdommen, eller må man gjenta historiens feilgrep i våre dager?

PS: Det er ikke min intensjon å hevde at vi er på samme stadium av utvkling som i nazi-tiden, men at utviklingen går mot et mer ensrettet samfunn.